Mail från Badger - Meadowlark Tussock

Mail från Hege Dahl, med en härlig rapport om Badger!
Her går alt rolig, vi har tatt vinterferie med tanke på trening osv. Nå gleder vi oss til den første skituren.

Men jeg hadde i oktober to turer til Saxhytte gård, ved Filipstad hos Pelle Agorelius. Der var vi med på to dagers jakt begge gangene. Bjørn var på hjortjakt med kompiser ved det første tilfellet. Derfor var Badger med meg. Jeg kjørte Whisper på fasansåtene og Badger (eller begge) på andejaktene. Det funket så utrolig bra.

Jeg var så utrolig fornøyd med ettersøks jobben Badger gjorde at jag kan ikke få sagt det. Badger jobbet utrøttelig lenge etter at Whisper hadde mer eller mindre gitt opp (Whisper hadde jo jobbet med fasaner først - men..). Badger kom inn med den ene skadskutte anden etter den andre og for hver gang tok han for seg nytt terreng, lenger og lenger ut. Han jobbet gjerne i det kalde vannet - var vel den eneste labben i apporteringsgjengen som ikke hadde vest på seg. (Han fikk selvsagt dekken på - etter jobben). Han dykket etter skadeskutte - og fikk tak på dem.

Ved et tilfelle lå han langt ute og jobbet i ett sivområde. Pelle sto selv ut i en båt og skrek til oss at det var en skadet and i sivet. Jeg tenkte at det får Badger rede ut selv, og det gjorde han. Pelle hadde galleri- utsikt over jobben og han kommenterte ivrig Badgers jakt på anden. Til slutt ropte Pelle "Han har den - fy faen så bra jobbet - hvem eier den hunden?"

Jeg var veldig stolt da jeg løftet hånden da - han er jo litt min...

Da jeg uken etter skulle på tilbake til Pelle - (da på jentetur, så Bjørn fikk ikke være med da heller )- spurte jeg pent om å få ha med Badger igjen. For selv om han er litt min - så er det jo egentlig Bjørns hund:)
Men det fikk jeg altså, og det føltes veldig godt å ha med en så fantastisk ettersøkshund.

Ved et annet ettersøk så hadde vi hentet mange skadeskutte ender og jegerne og resten av apportørene var reist videre til neste fasansåte. Heidi (Kvan) og jeg var igjen med en svenske som het Andreas og samlet opp alle vilthaugene som apportørene hadde lagt i fra seg på veien som gikk rundt vannet. Vi kjørte bil med en liten tilhenger som endene lå i,og som Heidi og jeg satt oppi. Hundene travet etter. Da vi stoppet på det siste stedet bar vi ganske mange ender opp på tilhengeren. Hundene sto og hang og så på. Jeg så at Badger løftet nesen, men tenkte ikke noe over det. Da vi var ferdig å fylle tilhengeren var Badger borte. Andreas pekte på vannet og sa - "din hund løp den veien." Jeg blåste i pipan to ganger - og der kom Badger ut av vassen med en ganske så lett skadeskutt and! For en følelse det er å være på jakt med en slik hund!
Nå skal det jo sies at det som ikke er så bra er at det kommer noe lyd under skyttet. Ikke så mye.., men nok til at vi venter en sesong til med den praktiske prøven. Badger har modnet så mye det siste året at vi kan la ham modne litt til. Det er jo ikke sikkert det hjelper, men det er verdt forsøket. Så lenge det er såpass lite lyd, så er det mulig at vi kan gjøre noe med det.